Ilayda Tank

Norge – Det finnes en vond taushet i hjertet, i innlandet, i hjemlandet. Menn føler seg forkastet, men i det stille hvisker Ivaar Aasen og Simen Velle i øret: “Om du skriv og fortel litt om deg sjølv, så skal eg skaffe deg ei skrivebok og ein god penn” (Tiller, 270).

Frode – for et kjent navn. 

Når jeg holdt Skråninga av Carl Frode Tiller i hånda, tenkte jeg på bokmål. Og så kom en ny norsk til meg – en ny måte å være i Norge på. En måte å være én blant mange menn som ingen treng – én blant de tause, ensomme mennene i fremmedlandet: Noreg. 
Skråninga var et eksperiment for Tiller fra Trønderlag, som vanligvis ikke brukte nynorsken, men fant fort ut at  “det eg las gav heilt andre kjensler og uttrykte mykje meir enn det dei konkrete orda (bokmål) viste til” (Framtida, 2019). Frode var et kjent navn, for det er nemlig fornavnet til Grytten, forfatteren av Menn som ingen treng og fortelleren av Den Dagen Nils Vik Døde. Da jeg leste om dødsfallet til den ensomme ferjemannen, kom jeg til å tenke på en annen Vik, en Mattis Vik, og en lignende død i Fuglane av Tarjei Vesaas. Både Nils og Mattis drukner, midt på havet, utenfor synsvidde. Navn, både de som gis og de som mangler, er svært viktige i de fleste ny-norsk romaner som forholder seg til menn. FpU hevder noe lignende skjer innen politikken; menn drukner, denne gangen innenfor synsvidde, og majoriteten har vendt ryggen. I Skråninga av Tiller og Trilogien til Jon Fosse blir navn erstattet med mannen og kvinnen, ettersom mennene “hadde vært så forfærdelig einsam, og til slutt hadde han drukna seg i hel” (Skråninga, side 271).

Nynorsk blir ofte beskrevet som kompakt, konsis og rett på sak; maskuline egenskaper. Den er jordnær i kontrast med bokmålens mer abstrakte og latiniserte stil. Ønsket om en tilbakevending til det fundamentale – til jorda– er framhevet, politisk instrumentalisert, av Framskritts Partiet. I ny-norsken deler menn etternavn og mellomnavn, samt navnløshet. Mennene deler drukning, drikking og død: alt innenfor synsvidde. De deler Noreg; en annen måte å være i Noreg på. Nynorsk, et språk sviktet av dens etterfølger: bokmål, og hvite menn sviktet av deres etterkommere: kvinner og muslimer.

“Muslimane er som oppdrettslaks. Vi forar dei opp, ikke sant? Vi gjør dei sterke. Ein dag svømmer dei opp elva og tar over.” (Muslimene lager ungar heile tida, mens vi dør ut, klager Sidemannen i Frode Grytten’s Flytande Bjørn. Den store utskiftingen ombolerrer Norge; nå må nordmenn flykte til Noreg. Der de kjem frå. Den mørke novellen “badet i norsk sommerlys” forteller om det nasjonal romantiske småbyen Odda i Hardanger som nå “ligner Memphis etter Elvis”. Hvordan forholder Amerikanerne seg til bygget, nordmenn til bygda, dersom Elvis er dratt? Hvem flykter inn der oppe? Hvem er det som erstatter oss?

I 1892, skrev Amalie Skram Forrådt. Kvinner i det borgerlige miljøet avviste Skram sine naturrtalistiske skildringer; men de som befant seg i samfunnets randsone fant trøst i språket hennes. Skrams realisme rommet fortsåelse. Litteraturen ble et ly. Nynorsken kaster lys over “menn som ingen treng”. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Nynorskens tilstedeværelse i samtidslitteraturen belyser resultat av Skrams kvinnefokus; generasjoner med forrådte fedre, og nyfødte FrPere. Samfunnet består idag av et mannfolk som ikke lenger kan undertrykke oss verken utvikle seg selv. De er stillestående i samfunnet. De er politisk sterile, svake for Simens Sildenafil. Under kvinnekampen, kjempet kvinner ikke til tross for hat; de kjempet for å trosse hatet. De ble innstilt med en hevngjerrig vilje om å overleve, som aldri ble dyrket i menn. Idag tiltaler nynorsk et folk på den sosiale yttergrensen, og i 2024, ble Simen Velle kåret til Årets Stemme. Nynorsken rekker der bokmål ikke lenger når, og Simen påstår at “han forstår” de samfunnet ikkje vil sjå.

“Kva?

Vil du sjå han?

Eg reiste meg og sa jeg kunne komme igjen senere.

Vil du sjå ham?

Eg takka for drikken og gikk mot døra. Pedersen stansa meg. Han tok meg i armen og førte meg mot døren.

Eg vil at du skal sjå han, sa Pedersen. (Flytande Bjørn, Grytten).

Som i utdraget fra Flytande Bjørn av Frode Grytten, vil Tiller, Foss og Vesaas belyse den stereotypiske tause nordmannen. Sønnen som, ja, kanskje ikke var guds beste barn men “var faen meg ikkje nazi.” Hade nettopp fått seg fast jobb, hadde nettopp blitt førstegangsvelger. Også menn som var ung på sekstitallet, og hadde en midtlivskrise på åttitallet, “var faen meg aldri nazi”, likte bare han Carl I. Hagen. Nå sigger han alene i bakgården (ettersom det ble tabu-lagd på nittitallet). Han bruker kaffekoppen som askebeger, og tilhører en kommune du aldri har hørt om. En man du bemerker på ferjen på vei til hytta, som uttaler et beskjedent «god dag» dersom du med uhell møter blikket hans. Hvor er kona, hvor er barna? Hun er død, de har dratt, dro til himmelen, flyttet til storbyen. Forlatt. Forrådt. Forlengs. 

‘Du er nødvendig som jorda, eg treng deg som brødet om morgonen, som søvnen om kvelden.’ (Sande, 1945).

Den ny-norske litteraturen når misantropene i samfunnet; dvaledyr om vinteren, kvinnehater om sommeren; FrPere til høsten. Om våren, vil de bli til jord. Denne tilbakevendingen til det fundamentale, til mold og opphav, framheves av Frodene og Vellene. Skråninga, samt FrP, når våre menn dersom de sklir ut i skråplanet. En massevandring til høyre-siden innebærer ett ønsket om et Noreg – en ny norsk som taler til menn – den nye minoriteten i Norge. Nynorsk er virkelig opphavstedet til Norge, dersom den ble utviklet av dialekt, og ikke fra dansk. Dens litteraturen bringer rettferd til den moderne mannen, akkurat som Ivar Aasen skapte et rettferdig språk for nordmenn på 1800-tallet. Idag føler sønnen deres sviktet av det andre skjønnet samt skjønnlitteraturen. Han søker ly; og tar ett framskritt mot Frode. Hva representerer denne returen? Handler det om representasjon, eller revansje? Et hevntørstig håp.

“Far min blir til jord snart no. Far min skal være sjølve våren snart, og eg kjenner eg blir rolegare når eg tenker på det. Eg skal også bli våren ein gong. Ein gong skal eg og far min vere våren i lag.” (Tiller, 272).

Når dommedagen kjem, og sonen min er død, vil mennene vende seg nedover og grave seg eit hol.

Dei vil venda attende til jorda, og søkje ly i mørkret – i kjelaren av kloten; ly fra solen. 

Kva skal stå på gravstøtta? 

Frå nynorsk er du komen, til bokmål skal du bli.

Av nynorsk skal du atter oppstå. (Sundt, 2025)